Tone Dahl-Michelsen’s interview in Norwegian

Please refer to the earlier posting to access links to Tone’s article.

Hvordan ble du interessert i spørsmål om kjønn i fysioterapeututdanning?

Min interesse for spørsmål om kjønn i fysioterapeututdanning startet i min egen studietid i 1992-1995. Fra første dag på fysioterapeututdanningen så var kroppen hovedsakelig fokusert som en generalisert, anatomisk og biomekanisk kropp. Jeg husker at i første time med ferdighetstrening så sa læreren at «upassende oppførsel» ikke skulle forekomme. På denne tiden var jeg ikke klar over hvordan dette dreide seg om kjønn. Jeg tror at min interesse for betydningen av kjønn i fysioterapeututdanning ble trigget gjennom det paradokset jeg erfarte ved at kjønn eksplisitt ble sagt å ikke ha betydning i fysioterapi og min erfaring om at det var motsatt. Basert på mitt eget doktorgradsarbeid ser det ut for at begrunnelsene og forståelsene for hvorfor en del kroppslig atferd eller gjøren er akseptert og andre ikke fremdeles er et taust og implisitt tema i fysioterapeututdanning både i Norge og internasjonalt.

Etter at jeg hadde arbeidet syv år i klinikken så startet jeg som lærer på fysioterapeututdanningen (Mensendieck). Jeg hadde da behov for å ta master og kort fortalt: På master studiet (helsevitenskap ved UIO) ble jeg introdusert for kritisk tenking, noe som åpnet en ny verden for meg. Som student på masterprogrammet ble jeg interessert i spørsmål om kjønn og da jeg fikk anledning til å ta en PhD bestemte jeg meg for å forfølge min interesse for kjønnsspørsmål i fysioterapi.

I artikkelen argumenterer du for at heteronormative holdninger er et problem for en kvinnedominert profesjon som fysioterapi – kan du forklare?

Gjennom å avdekke hvordan studentenes kroppslige praksiser og handlinger er dypt innvevd i både historiske og moderne kjønnsnormer i studentenes ferdighetstrening, så viser artikkelen at studentene gjennom sine praksiser tilpasser seg heteronormativitet. Om og i hvilken grad dette er et problem ser jeg som et mere åpent spørsmål. Utforskningen av de historiske røttene i fysioterapeututdanning viser at spørsmål om seksualitet tilsynelatende ikke var sett som problematisk i perioden hvor fysioterapi var en profesjon for menn, mens det derimot absolutt ble problematisk da fysioterapi ble en kvinne-profesjon, og heteronormativitet var det som styrte hvordan dette ‘problemet’ ble løst. Når det er sagt; funnene i denne artikkelen viser hvordan moderne maskulinitetstrender slik som den metroseksuelle mannen og Sporno er synlig i dagens utdanning. Disse trendene både bekrefter og utfordrer heteronormativitet gjennom at de integrer både kroppslige praksiser og synlighet som tradisjonelt har vært sett på som heteroseksuelt og homoseksuelt.  Det er interessant at selv om de kvinnelige studentene også har vokst opp i en kultur som i økende grad er seksualisert så ser ikke de ut til å bringe slike trender med seg inn i ferdighetstreningen i fysioterapeututdanningen. Isteden tilpasser de seg et tradisjonelt heteronormativt script, men som vi har pekt på i artikkelen denne tendensen kan ses som en måte kvinnelige studenter demonstrer aktørskap. Det vil si at gjennom å ikke iscenesette nåtidens seksualiserte kroppstrender i utdanningskonteksten, slik som eksempelvis ‘girl- power’ diskurser som kanskje heller begrenser deres adgang til å protestere (på implisitte patriarkalske normer) enn å gi dem makt, så oppnår de mer makt enn det de ville fått gjennom å iscenesette seksualiserte kroppstrender.

Du snakker mye om at skiftende kulturelle holdninger i det 21 århundre forandrer våre holdninger til tradisjonelle kjønnsroller. Hvordan tror du at dette kommer til å påvirke fysioterapeuters praksis i fremtiden?

I denne artikkelen tar vi ikke eksplisitt opp hvordan disse endringene eventuelt vil påvirke fysioterapeuters fremtidige praksis, men dette diskuterer jeg i en av de andre artiklene i avhandlingen (nylig publisert i Physiotherapy Theory and Practice. Arikkelen har tittelen: Curing and caring competences in the skills training of physiotherapy students). I den artikkelen argumenterer jeg for at selv om fysioterapeuter vil fortsette å vektlegge de kurerende aspektene ved behandling så vil hvordan de mer konkret faktisk gjør det muligens endre seg ganske mye. Kort sagt handler dette (bla) om at mannlige studenter er i stand til å gjøre omsorgs kompetanser på tilsvarende måte som kvinnelige studenter.

Hvem sine arbeider har du vært inspirert av og hvordan har de påvirket dine ideer?

I denne artikkelen har vi vært inspirert av Carrie Paechter som konseptualiserer kjønn som praksisfelleskap av femininiteter og maskuliniteter. Denne måten å forstå kjønn passer bra på studentens kroppslige praksiser og iscenesettelser i ferdighetstreningen. Paechter vektlegger særlig den materielle kroppens betydning i kjønns konstruksjoner. Denne artikkelen har vært et bidrag til den pågående debatten om forholdet mellom det som på norsk gjerne omtales som biologisk og sosialt kjønn innen utdanningsstudier. (Distinksjonen mellom sex og gender har vi jo ikke i det norske språket). Kort sagt, å se kjønn som atskilt fra den materielt kjønnede kroppen har hjulpet oss til å destabilisere essensialistisk kjønnstenkning og styrket muligheten for å analysere skiftende og overskridende iscenesettelser av kjønn. Men som vi argumenter for i denne artikkelen så er noen kontekster dyptgripende formet av kroppslige praksiser og iscenesettelser representert av en materiell kropp og derfor har en grunnleggende atskillelse mellom kjønn og den materielle kroppen helt klart en del begrensinger. Fysioterapeut studenters ferdighetstrening er et tydelig eksempel på en kontekst hvor en kjønnsforståelse som bygger på en slik splittelse av kjønn og den materielle kroppen kommer til kort.

Jeg har også vært inspirert av andre fysioterapeuter som har tatt opp spørsmål om kjønn i sine arbeider, for eksempel Hammond, Ӧhman, Sudmann, Dahle, Ottosson (historiker) og flere andre.

Hva skal du gjøre fremover?

Frem til nå har jeg publisert en del artikler relater til doktorgradsarbeidet og jeg skal levere avhandlingen min innen et par måneder. Etter disputasen kommer jeg sannsynligvis til å gå tilbake til min stilling på fysioterapiutdanningen og derfra er veien videre åpen. Jeg håper at jeg får fortsette å arbeide med min forskningsinteresse knyttet til kjønn og fysioterapi. Å gjøre et prosjekt med internasjonal komparasjon hadde vært fantastisk. Jeg tror at et slikt design vil gi sårt tiltrengt kunnskap om kulturelle aspekt når det gjelder fysioterapiens utforming og betydning i det 21 århundre. Tiden vil vise.